Anne Boysen vant konkurransen med gulvlampen sin. Og i løpet av dagene som fulgte den første sendingen av programmet, mottok hun ca. 2000 e-poster fra folk rundt om i Danmark som ønsket å kjøpe lampen. Hele ni forskjellige produsenter tok kontakt for å tilby hjelp med å sette lampen i produksjon. Siden vi introduserte Moonsetter i samarbeid med Louis Poulsen, har lampen prydet omslaget til Wallpaper og vunnet en rekke prestisjetunge priser.
100 % Anne Boysen
Tanken om å designe en lampe som kunne skape rom i rommet kom på et tidspunkt i konkurransen der Anne Boysen gjorde det bra. Så hun bestemte seg for å gi seg selv en pause.
«På det tidspunktet hadde jeg vunnet to av tre oppdrag, og jeg visste at jeg hadde rom til å eksperimentere litt. Så jeg valgte å gjøre noe som var 100 % meg, og å glemme konkurransen et øyeblikk. Jeg ville bare lage en lampe som jeg også ville ha til meg selv. Det var utgangspunktet.»
En lampe som er verdt å oppleve
I dag er det en Moonsetter i stuen til Anne Boysen under studioet hennes, som ligger i første etasje av en nydelig funkis-villa. Her bor hun sammen med familien sin i Køge utenfor København. Den virker stor. Hun ler og sier at det er den.
«Moonsetter var alltid ment å være stor. Den trenger et visst volum for at du skal kunne kjenne den med hele kroppen. Det er ideen, å forstå hvordan du sanser lys. Derfor gjorde jeg den stor nok til at du kan bruke både armer og ben, så du på en eller annen måte kan ta den inn med hele kroppen.»
Hun viser hvordan den hvite siden av skiven, som er nedsenket i rammen, gir et mykt LED-lys. Når skiven roteres rundt sin egen akse, reflekteres lyset i den speilpolerte aluminiumssiden av skiven. Hun viser også hvordan du kan regulere lyset med foten på en bryter som også fungerer som en dimmer.
«Det fine med det, synes jeg, er at du alltid opplever lampen på en ny måte. Justerbare lamper står ofte i en stasjonær stilling. Men det jeg hører fra folk om denne lampen, er at de fortsetter å bevege på den og leke med den. Hos oss roterer vi den litt hver dag. Og avhengig av hvor den er plassert og hvor du ser den fra, gjenspeiler den ulike deler av rommet og blir på en måte et objekt, samtidig som den går i ett med rommet.»
«Jeg tenker at all kjærligheten og all oppmerksomheten jeg legger ned i designen min, gir jeg videre til andre mennesker».
Det enkle er ofte det beste
Når man ser på Moonsetter, ser det ikke ut som en lampe som kan bli utformet på et par dager. Men det var omtrent det som skjedde. TV-konkurransen hadde strenge tidsfrister, så Anne Boysen visste at hun måtte ha noe klart til å vise smedene på mandagen, etter å ha mottatt brifingen sent på torsdag kveld.
Så da gjorde hun akkurat som hun pleide å gjøre på starten av et oppdrag, og sendte familien ut på landet, så hun kunne ha huset for seg selv og fokusere på oppgaven. Fredag kveld var det fullmåne, og Anne Boysen satt ved skrivebordet bak lukkede blendingsgardiner og arbeidet med oppgaven da hun plutselig så løsningen.
«Det var en liten sprekk mellom gardinene der månelyset kom inn – og så falt en månestråle på skrivebordet mitt, der jeg hadde satt opp et speil som jeg hadde brukt til å lage en sofa av. Og jeg så på speilet, som reflekterte månelyset. Så jeg roterte speilet og lekte med det og tenkte på hvor kraftige lysstrålene var.»
Anne Boysen begynte å ta ting ut av søppelbøtten og se hva som skjedde da hun la en hvit pappbit og andre materialer foran lyset, fascinert av hvor mye atmosfæren og lyset endret seg avhengig av materialene som ble brukt. Det tok ikke lag tid før hun hadde konseptet for Moonsetterklart.
Målløse
Hun husker at hun lagde en modell for å vise frem til sin lysingeniør og smedene. Og selv om det var stygt, som hun sier, så løste det oppgaven. Alle var begeistret over ideen, dybden og enkelheten til lampemodellen.
«Jeg visste da at jeg var inne på noe. Et blikkfang som folk ønsket å samhandle og gå i dybden med. Lysingeniøren, smedene og jeg, vi alle visste at dette var noe jeg burde gå videre med. Og så tok det bare helt av. Jeg tror at ideen til dette produktet var den som kom til meg raskest. Og det har også vært den enkleste for meg å sette ut i livet.»
Som et kunstverk
Det skulpturelle aspektet ved Moonsetter er på ingen måte tilfeldig, siden Anne Boysen har gått på flere kunstskoler, der hun har jobbet mye med skulpturer og hvordan man skaper foranderlige opplevelser når man beveger seg rundt dem.
«Da jeg fikk brifingen var jeg opptatt av å skape noe jeg ville ha i min egen stue. Jeg har ikke de andre designene mine i min egen stue, så dette måtte være noe jeg ønsket å se på hver dag. For å få til dette, måtte det være tydelig, enkelt og likevel uttrykksfullt. Som et kunstverk eller skulptur som du ønsker å se på hele tiden.»
Når hun ser tilbake på alle designene sine gjennom årene, har Anne Boysen alltid oppfordret brukerne til å leke. Hun vil at de skal få en opplevelse, bli en del av designen og forstå de små nyansene hun prøver å kommunisere. For hennes egen del handler det i stor grad om å få gå i dybden med sine design og gjøre ting på en ordentlig måte.
Gjøre en innsats
Når vi ser på samfunnet generelt, ser Anne Boysen en tendens til at vi ønsker mer og mer, og at det stadig kommer nye produkter, hvorav mange ikke har lang levetid. Derfor er det viktig at hun gjør det på en annerledes måte. Hun vil heller bruke mer tid på å utvikle sine design for at de skal få dybde, men også for at de skal være relevante om 20 eller 50 år.
«Jeg prøver virkelig å gjøre en innsats. Jeg tenker mye på hva jeg vil gi videre. Vi har tross alt nok stoler og lamper, men hvis jeg må gjøre noe, må det være fordi jeg kan bidra med noe, en pause eller noe jeg ikke har sett før.»
