I de fleste deler av verden er han kjent som PH. Et designikon, foreviget gjennom hans banebrytende system med tre skjermer, System PH. Men for Mads Wille er han rett og slett «farfar Poul».
Louis Poulsen møtte Mads for en samtale om arv og historie, og om verdiene PH har etterlatt verden.
«Det var først ganske sent at jeg forsto at oldefaren min var berømt. Moren min og oldemoren min snakket ikke om ham som en verdensberømt mann. De kalte ham bare «Poul». Han døde kort tid før jeg ble født, så da jeg var barn, bar de fortsatt på sorgen over å ha mistet ham. Men nærværet hans var alltid veldig tydelig. Maleriene og lampene hans fylte alle hjemmene våre, så han var en naturlig del av vår interiørverden.
Betydningen av lampene har helt klart blitt sterkere for meg med tiden, særlig de jeg har arvet etter moren min. Hver gang jeg ser på dem, tenker jeg naturlig nok på henne – og dermed også på ham.»
PH-familien har alltid holdt seg litt under radaren, og det er først nylig at Mads har begynt å snakke om oldefaren sin.
«I mange år var det ikke noe jeg snakket særlig mye om.
Delvis fordi det ikke var noe vi skrøt av i familien, men også fordi han er en så stor del av vår felles nasjonale kulturarv at de fleste dansker allerede har et forhold til ham.
Så jeg nevner det bare hvis jeg er i en sammenheng der det gir mening; ellers kan kvelden fort ende opp med å handle om akkurat det.»
PHs design er ikoniske og har en dypt forankret historisk verdi. Men for Mads symboliserer de også en følelse av ansvar.
«Det er klart at det betyr noe spesielt for meg å ha vokst opp med PH som oldefar, men ikke på den måten folk tror.
Jeg så hvordan moren min delte de samme verdiene som ham, og jeg tror det har gitt meg en følelse av ansvar. Det var viktig for oss som familie å ta vare på disse verdiene og la dem prege måten vi levde på.
I realiteten er det nok like mye en del av PHs arv som designene hans.»
PH har mange sider: lysdesigneren, arkitekten, kulturkritikeren, revyforfatteren, oppfinneren, det lekne barnet og arbeidsnarkomanen.
Men det er én historie som betyr mer for Mads enn noen annen.
«Historien som har gjort størst inntrykk på meg, er den om PH som ‘frihetskjemper’. Jeg husker de voksne som snakket mye om krigen. Den gangen satt den fortsatt friskt i minnet hos folk.
Under krigen kritiserte PH åpent okkupasjonsstyrkene, og han klarte å fortsette med det ganske lenge, helt til han en dag fikk vite at det fantes en plan om å drepe ham. Så han flyktet med kona Inger til Sverige i en liten robåt – faktisk sammen med Arne Jacobsen og kona hans. Da de kom tilbake til Danmark etter frigjøringen, begynte han å kritisere motstandsbevegelsens hevnaksjoner mot ‘tyskerjentene’, som de kalte dem. Dette vakte sterke reaksjoner, og han ble trakassert for det – men han lot seg ikke stoppe og fortsatte å skrive.
Historien ender med at mannen som skulle ha drept ham, en dag banker på døren hans og sier: ‘Det var jeg som skulle gjøre det.’ Han ber om unnskyldning. Og jeg synes det er veldig symbolsk: Hvordan PHs måte å være på, så urokkelig i sine moralske overbevisninger, var så inspirerende og overbevisende – for alle.»
Til tross for de mange sidene PH allerede er kjent for, er det ett bestemt aspekt ved ham Mads gjerne vil at vi også skal huske ham for.
«Jeg skulle ønske at flere visste om hans lidenskap for drager, fordi det sier så mye om hvem han var.
Han elsket å bygge drager og ga ut en nydelig bok om det, men det handlet like mye om at han kjempet for frilek og for at tankene skulle få fly fritt – enten man var 5 eller 95 år. Alt sprang ut av en lidenskap, og den lidenskapen var den samme enten han bygget drager, skrev kronikker eller skapte lys.
Jeg tror at verden ville vært et bedre sted hvis vi alle hadde den samme tilnærmingen.»
